Når jeg for omtrent 15 år siden leste boken "Hjernestress - kan det ramme meg" av Christina Doctare, ble det en "naturligvis opplevelse". Selvfølgelig er kronisk stress ikke bra for helsa, men vi snakket ikke nok om det. Jeg begynte å informere mine pasienter og skrev om den her forskning i erklæringer til leger og til NAV. Med en slik kunnskapsbase var det enklere for pasientene å bli sett og forstått.
Kronisk stress rammer hele kroppen, psykisk og fysisk, immunforsvar, hormonbalansen, med mere enda ned til cellenivå. Det er forferdelig slitsomt for voksne, hvordan er det da ikke for barn som ikke er ferdigutviklet i kropp og sjel?
Jeg har hatt mange pasienter som vokst opp med incest, og voldelige foreldre. Derfor har jeg lärt meg at det ikke kun er når overgrepene skjer, de opplever stress og utrygghet. Det er en trygghet de går med hele tiden.
Det er ikke alle barn som får næringsrik mat der hjemme. Hva gjør det med en kropp som vokser?
Det skjer mye forskning på traumaer i oppveksten og hvor mye det setter spår på helsa i voksen alder.
Les mere her.
Jeg har med interesse fulgt med på diskusjoner med personer som beskriver en lang traumatisk barndom, og hvordan de opplever kognitiv terapi. De sier de fölte seg som en feilvare som skulle rettes til. Jeg vet naturligvis ikke noe om de terapier de har gått i, men det vekker opp fantasier. Det er heller ikke alle som sier de bedriver kognitiv terapi som har tilstrekkelige kunnskaper for å bedrive terapi på andre.
En meget traumatisk oppvekst innebærer en indre kronisk alarmberedskap, og för et barn som ikke er ferdigutviklet setter det dype sår ikke bare i tankesystemet. Tankene er ikke skilt fra kroppen, man må også tenke hva som har skjedd i kroppen, for å navigere videre. Det her må naturligvis inn i terapien, den som er rammet trenger å bli sett for å föle seg tatt på alvor og föle seg verdifull. Noe annet blir som en avvisning og med de opplevelser som den enkelte individen sitter med.
Jeg har mött ungdomer som värt utslitt i videregående. Da er det ikke nok å forandre tanker. Det trengs også fred og ro, slik at den som er rammet får tid til å restituere seg. Dermed er det viktig å se hvem man har fremfor seg for tilpasse behandlingsplanen for den enkelte.
Da er det näre til å bli avhengig av NAV. Det finnes triste skjebner bak statistikken.
Kronisk stress rammer hele kroppen, psykisk og fysisk, immunforsvar, hormonbalansen, med mere enda ned til cellenivå. Det er forferdelig slitsomt for voksne, hvordan er det da ikke for barn som ikke er ferdigutviklet i kropp og sjel?
Jeg har hatt mange pasienter som vokst opp med incest, og voldelige foreldre. Derfor har jeg lärt meg at det ikke kun er når overgrepene skjer, de opplever stress og utrygghet. Det er en trygghet de går med hele tiden.
Det er ikke alle barn som får næringsrik mat der hjemme. Hva gjør det med en kropp som vokser?
Det skjer mye forskning på traumaer i oppveksten og hvor mye det setter spår på helsa i voksen alder.
"Toksisk stress
Forskning viser at hele nervesystemet vårt formes og organiseres av erfaringer vi har tidlig i livet, sier psykologen.
– Man kan si at en tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus. Det innebærer et svakere nevralt apparat til å beskytte deg mot senere belastninger og sykdommer. Og sånn får du igjen dårligere beredskap i forhold til ulike livsstilssykdommer.
I fagmiljøer snakkes det i dag mye om toksisk stress.
Dette er negative erfaringer som «setter seg i kroppen».
– Her er det mye vi foreløpig ikke vet, men det som synes klart, er at hvis man lever i et miljø med psykisk stress over lang tid, får man en forstyrrelse i utskillelse av stresshormoner som kan ha en nedbrytende effekt på de områdene av hjernen som er viktige for reguleringen av følelser og atferd.
Nylig fant forskere ved Uni Research ut at evnen til å regulere nivået av stresshormonet kortisol er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt.
Kortisol er et avgjørende hormon for god helse, men det skal også regulere atferden vår.
– Dette er et stort forskningsfelt i dag, men det er et svært komplisert felt å forske i, forteller Nordanger.
Trygghet er en god investering
Nordanger er glad for at den store amerikanske ACE-studien blir bekreftet i andre populasjoner.
– Å få mer kunnskap om barndom er enormt viktig. Det å gi barn gode oppvekstvilkår er den beste investering, både i fremtidig helse og økonomi.
Trygghet er nøkkelordet, mener psykologen.
Hvis du slipper å bruke hjernekapasitet på å beskytte deg selv i barndommen, har du de beste tenkelige betingelsene for god helse i Norge.
– Vi er gode på behandling både av fysisk og psykisk helse her i landet. Men vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder å sikre at barn har det trygt i oppveksten sin."
Les mere her.
Jeg har med interesse fulgt med på diskusjoner med personer som beskriver en lang traumatisk barndom, og hvordan de opplever kognitiv terapi. De sier de fölte seg som en feilvare som skulle rettes til. Jeg vet naturligvis ikke noe om de terapier de har gått i, men det vekker opp fantasier. Det er heller ikke alle som sier de bedriver kognitiv terapi som har tilstrekkelige kunnskaper for å bedrive terapi på andre.
En meget traumatisk oppvekst innebærer en indre kronisk alarmberedskap, og för et barn som ikke er ferdigutviklet setter det dype sår ikke bare i tankesystemet. Tankene er ikke skilt fra kroppen, man må også tenke hva som har skjedd i kroppen, for å navigere videre. Det her må naturligvis inn i terapien, den som er rammet trenger å bli sett for å föle seg tatt på alvor og föle seg verdifull. Noe annet blir som en avvisning og med de opplevelser som den enkelte individen sitter med.
Jeg har mött ungdomer som värt utslitt i videregående. Da er det ikke nok å forandre tanker. Det trengs også fred og ro, slik at den som er rammet får tid til å restituere seg. Dermed er det viktig å se hvem man har fremfor seg for tilpasse behandlingsplanen for den enkelte.
Da er det näre til å bli avhengig av NAV. Det finnes triste skjebner bak statistikken.