"I stedet for tristhet og fornedrelse velger jeg forståelse og medlidenhet."
(Paulo Coelho)
Når jeg, i Paulo Coelhos årskalender, lest det her tenkte jeg på de som søkte psykologhjelp på grunn av at de hadde sagt til seg selv at de hadde tilgitt, men traumat satte spor fremdeles. Hvis man "tilgir" for raskt, trykker man altfor raskt unna sine følelser, og blir det ikke det resultat de trodde det skulle bli, noe som fikk dem til å trykke ned seg selv enda mere.
Det er en ting å legge fortiden bak seg for å sette seg selv fri, når man samtidig gir seg selv den aksept og trøst for det som gjorde så vondt. Det er en helt annen ting å tro man tilgir noen, legger et slør på det som var, ikke gir seg det rom det innebær å ha sine autentiske følelser.
Så kom jeg også å tenke på Hanna som overlevde Auschwitz. Hun fortalte om hvor mye kjærlighet hun fikk som barn, og hvordan det bar henne når hun var i det helvete som var Auschwitz og dr Mengeles avdelning. Hun hadde følt medlidende for fangevokterne i Auschwitz. Hun visste at det her skadet dem også. Når vi idag tenker på forskning på speilhormoner så var hun helt rett på det.
Likevel satte forlusten av sin jødiske familie, og tiden, i Auschwitz sine dype spor.
Når hun var på Auschwitz hadde hun akseptert at hun skulle dø, og det tok henne lang tid for henne å virkelig skulle leve, etter hun kom fra Auschwitz og flyttet til Sverige. Det tok henne 20 år med depresjon og psykosomatiske symptomer før hun kom ut fra det. Det innebærer naturligvis at hun fremdeles følte på smerter når hun tenkte på sin jødiske familie og det som var.
Vi bær med oss våre minner og de følelser det vekker opp. Samtidig var det mulig for Hanna å begynne et nytt liv, og hun ble psykoterapeut (autorisert i Sverige) med fremgang.
Når man har kommet langt i sin egen prosess begynner man å se flere nyanser enn det man gjorde når man var mitt oppe i det vanskelige. Alt til sin tid.
Å beslutte seg for legge ting bak seg er en ting. Man nyorienterer seg i livets landskap. Den indre prosessen går sin gang og det er viktig med fred og ro.
Det er ikke nok å si, jeg tilgir hvis det ikke forankres i kroppen. Hodet kan gå sin veg, men når ikke følelsene er med, uten i stedet begravd og trykket ned i kroppen, da møter man seg i døren før eller siden.
Det høres enkelt ut når en sier "hver deg selv", men det finns mange snubletråder. Det er lett å lure seg selv.
Vi kan ønske å være på en måte, og å hoppe bukke over flere ledd.
Men naturen må ha sin gang.
(Paulo Coelho)
Når jeg, i Paulo Coelhos årskalender, lest det her tenkte jeg på de som søkte psykologhjelp på grunn av at de hadde sagt til seg selv at de hadde tilgitt, men traumat satte spor fremdeles. Hvis man "tilgir" for raskt, trykker man altfor raskt unna sine følelser, og blir det ikke det resultat de trodde det skulle bli, noe som fikk dem til å trykke ned seg selv enda mere.
Det er en ting å legge fortiden bak seg for å sette seg selv fri, når man samtidig gir seg selv den aksept og trøst for det som gjorde så vondt. Det er en helt annen ting å tro man tilgir noen, legger et slør på det som var, ikke gir seg det rom det innebær å ha sine autentiske følelser.
Så kom jeg også å tenke på Hanna som overlevde Auschwitz. Hun fortalte om hvor mye kjærlighet hun fikk som barn, og hvordan det bar henne når hun var i det helvete som var Auschwitz og dr Mengeles avdelning. Hun hadde følt medlidende for fangevokterne i Auschwitz. Hun visste at det her skadet dem også. Når vi idag tenker på forskning på speilhormoner så var hun helt rett på det.
Likevel satte forlusten av sin jødiske familie, og tiden, i Auschwitz sine dype spor.
Når hun var på Auschwitz hadde hun akseptert at hun skulle dø, og det tok henne lang tid for henne å virkelig skulle leve, etter hun kom fra Auschwitz og flyttet til Sverige. Det tok henne 20 år med depresjon og psykosomatiske symptomer før hun kom ut fra det. Det innebærer naturligvis at hun fremdeles følte på smerter når hun tenkte på sin jødiske familie og det som var.
Vi bær med oss våre minner og de følelser det vekker opp. Samtidig var det mulig for Hanna å begynne et nytt liv, og hun ble psykoterapeut (autorisert i Sverige) med fremgang.
Når man har kommet langt i sin egen prosess begynner man å se flere nyanser enn det man gjorde når man var mitt oppe i det vanskelige. Alt til sin tid.
Å beslutte seg for legge ting bak seg er en ting. Man nyorienterer seg i livets landskap. Den indre prosessen går sin gang og det er viktig med fred og ro.
Det er ikke nok å si, jeg tilgir hvis det ikke forankres i kroppen. Hodet kan gå sin veg, men når ikke følelsene er med, uten i stedet begravd og trykket ned i kroppen, da møter man seg i døren før eller siden.
Det høres enkelt ut når en sier "hver deg selv", men det finns mange snubletråder. Det er lett å lure seg selv.
Vi kan ønske å være på en måte, og å hoppe bukke over flere ledd.
Men naturen må ha sin gang.