Vi hadde en underbar sommer i april og mai, da vi kunne være ute i solen og ta inn mye D-vitaminer.
Jeg ble spandert en to-ukers reise til Tyrkia i begynnelsen av juni. Jeg gleder meg hver eneste gang jeg kommer til denne lille tyrkiske byen i Alanyaregionen og møter de koselige tyrkere vi kjenner.
Det var uvanlig kaldt for å være juni, noen dager 16-17 grader og vind. En tidlig morgen våknet jeg av at torden, regn og sterk vind, noe som fikk meg til å tenke på høst og vår storm.
De sa de aldri sett slik vær i juni noen gang. I vinteren som var, kom det veldig lite regn, så lite at man nå er bekymret for om hvor mye vann man har til å vanne frukt og grønnsaker i sommer. Det var som om det var sommer i vinteren som var, hørte vi.
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
Jeg ble spandert en to-ukers reise til Tyrkia i begynnelsen av juni. Jeg gleder meg hver eneste gang jeg kommer til denne lille tyrkiske byen i Alanyaregionen og møter de koselige tyrkere vi kjenner.
Det var uvanlig kaldt for å være juni, noen dager 16-17 grader og vind. En tidlig morgen våknet jeg av at torden, regn og sterk vind, noe som fikk meg til å tenke på høst og vår storm.
De sa de aldri sett slik vær i juni noen gang. I vinteren som var, kom det veldig lite regn, så lite at man nå er bekymret for om hvor mye vann man har til å vanne frukt og grønnsaker i sommer. Det var som om det var sommer i vinteren som var, hørte vi.
I den her lille tyrkiske by kommer det hver eneste sommer mange russisktalende turister. Jeg synes jeg ser en forandring i kroppsspråk, væremåte og annet, når jeg tenker på de ti år som vi har kommer tilbake til det her turiststedet. For ti år siden kunne man få en fiendtlig blikk hvis man ga dem et vennlig smil. Tyrkerne sa de pleier å bo på all-inclusive hotell, der de spiser og drikker så mye de vil. Når de kom til butikkene i sentrum var det mye de ønsket å kjøpe, men de hadde veldig lite penger.
Det fikk meg til å reflektere mye over det liv de har levd i det tidligere Sovjetunionen, og senere det kaotiske Russland som man fikk et bilde av i mediene da Jeltsin var president. I Sovjettiden, ikke minst under Stalin, ble de overvåket overalt, kunne bli forhørt ved de minste mistanker om svek mot staten, og fengslet. I Stalin årene ble mange avrettet, og hva gjorde det med folk flest? Redde, mistenksomme, og alltid på vakt. De her har de levd med i generasjoner.
De siste årene har jeg sett en tydelig forvandling hos de ferierende russisktalende i den lille tyrkiske feriebyen. Ansiktene har tinet opp i store smil, når jeg smiler og snakker med dem. Kroppsspråkene deres utstråler et bedre liv nå. Jeg håper de får fortsette å leve i fred, uansett hvor i det tidligere Sovjetunionen de bor. De har levd et meget hardt liv! Folk flest lever så godt de kan, mens stormaktene kives.
Når jeg forteller for turistene om hvordan jeg opplevde dem for ti år siden og hvordan jeg opplever dem i dag, da smiler de og kjenner seg igjen i det som jeg sier. De hadde økonomisk harde år i 90-årene og i dag har de et bedre liv.
Det å oppleve tidløsheten og fred og ro er det viktigste for meg i dag. Det er det som skaper harmoni. Det kan være nok å sitte å lytte på fuglene, og det gjorde jeg mye i Tyrkia. Naturen lever sitt eget liv, og det er bare å ta seg tid til å lytte, se, kjenne og oppleve det som er her og nå. Ja, forresten, ikke alltid bare, bare. Det må til et bevisst valg, og hvis det er vanskelig er det øvelse som må til. Hvis man bestemmer seg for en ferd retning, så finns det mange veger som kan føre frem.
Når vi kom hjem etter to uker i Tyrkia, da har blomsterprakten utviklet seg i en fargesprakende eksplosjon. Det var en overveldende opplevelse å komme hjem til en sommerhage. Før reisen var det bare stemor og lavendel som blomstret.
Når var det pioner, roser, nelliker og mye annet å glede seg over. Nå blir det mange "mindful days".
I år har jeg satt littblomsterløker og sått en del frø. Det er lett å bli utålmodig og ønske seg et resultat meget fort. Jeg tror det er sunt for oss å øve på å vente litt og å hvile i det som er her og nå. På den måten må vi ikke arbeide så hardt hver eneste dag og da sparer vi på våre resurser og bygger liv i sin egen takt.
Det blir på en måte å øve på å tro på at det kan bli bra, selv om man ikke har en overblikk over hvordan fremtiden ser ut.
Vi lever våre liv så godt vi kan!
Vi er sårbare!
Vi trenger vennlig varme for å føle på trygghet.
Kan vi tåle oss selv på godt og vondt?
Tar vi oss tid for å føle på kjærlighet og varme inne i våre hjerter?
Tenk deg at du har en liten hundevalp inntil ditt brøst, som du koser deg med.
Hva føler du når du lever deg inn i det?
Hvordan føles det i kroppen?