Vi jamført oss med hverandres fasader i den her jantelovskulturen, men jeg tror ikke det er hele sannheten.
Hvor mange har jeg møtt som ikke har våget å stå frem slik de er og kunne vært?
Hvor mange ganger har jeg selv valgt å holde meg i bakgrunnen?
Hva skjer hvis jeg våger?
Hva skjer hvis jeg ikke våger?
Hva skjer hvis du våger?
Hva skjer hvis du ikke våger?
Allerede i tenårene innså jeg at iblant må man bare hoppe inn i en situasjon. Hvis man venter for lenge kan urotankene ta overhånd. Jeg tenkte på den som blitt kastet av en hest. Jeg hadde hørt at det var bra å sette seg på en hest så fort som mulig. Hvis man ventet for lenge kunne redselen ha blitt for stor for å våge seg opp på hesten igjen.
Når man tar et steg videre på livets veg, kommer man inn i nye situasjoner. Kommer jeg å klare meg?
Er jeg bra nok? Er jeg verdt å ta meg frem? Duger jeg? Er jeg kompetent nok? Er jeg smart nok?
Tankene kan være mange og de tankene setter fart på følelsene. Det er lett å la seg bli styrt av følelser. De kan være kraftfulle og da hemmer vi oss.
Det kan også være viktig for oss hva andre mener om oss. Hvis jeg gjør det jeg ønsker, hva skal naboene si? Eller far, svigermor, arbeidskameratene, vennene og andre som vi har lett for å la definere oss.
Tenk hvis jeg dummer meg ut? Hvis jeg tar meg frem, hvordan går det med den eller den? Det er så mye som gjør at man bygger opp mange indre hinder.
Jeg fikk på psykologutdannelsen høre at samtaleterapiens oppgave er å hjelpe folk gjennom sine indre hinder. På den måten skal en person få hjelp med å våge være sin egen potensial, være mere seg selv. Kanskje man har en drøm om noe, men ikke våger leve den. Kanskje man trenger fred, ro og hvile, og trenger å se at det er lov å ta vare på seg selv.
Hvis vi tenker oss at vi velger mellom to følelser, som er kjærlighet og redsel, og når vi reflekterer kring hva vi velger å gjøre. Hvis vi velger en retning, kan det være et viktig spørsmål om det valget er av kjærlighet eller redsel. Da kan det være kjærlighet til seg selv, andre rundt oss eller til dyr og natur.
Er jeg redd for kritikk og derfor ikke våger å trekke meg tilbake når jeg trenger det?
Er det noe jeg trenger å gjøre for meg selv for å må bra?
Våre livsvalg har også med andre å gjøre.
Hva velger jeg å investere mine penger i?
Kjøper jeg økologisk slik at vi sparer miljøen for miljøgifter?
Hvordan produseres de varer som jeg kjøper? Barnearbeide? Slavekontrakter?
Hvordan er vi mot våre medmennesker?
Jeg er for eksempel ikke den som snakker mest i en gruppe. Sitter mye å reflekterer om det som sies. Jeg lærer meg masse av å lytte. Men det finns en grense over hvor lenge man skal sitte stille å lytte. Det finns en grense der man ikke lengre kan tie stille. Den her grensen handler om å velge mellom kjærlighet og redsel. Det finns ting som er viktigere enn meg selv, da jeg må ta risikoen med de reaksjoner jeg kan møte når jeg står frem. Det kan være en til tider ensom ferd, men i det lange løpet ordner det seg. Det sier erfaringene meg.
Derfor gir jeg meg inn i helsediskusjoner i sosiale medier. Derfor gir jeg meg inn i politiske diskusjoner. Det handler om kjærligheten for de som kommer etter oss. Det handler om kjærligheten til livet på godt og ondt.
I det å stå frem med sin sannhet, kan man føle den indre styrken som også er oss. Det er den indre styrken i oss som finns under lager på lager av redsler. Man står i sin sannhet, indre kraft med begge bein godt plantet på landbakken.
Har du noen drømmer som du ikke våger å leve ut?
Hva går du og drømmer om?
Hvordan har du det?
Alle har noe å bidra med. Det handler om å finne sin egen talent, det som man har å gi. Det finns mange hverdagshelter som er underbare mot sine nærmeste. Noen er bra på å ta vare på dyr og natur. Noen er bra på å reparere biler. Andre er gode mot små barn. Noen lager god mat. Noen tar tid til å være sammen med gamle folk. Noen er bra på å møte personer fra andre kulturer. Noen rydder vekk snø fra naboen. Noen har et underbare smil som varmer de som er nær.
Du duger som du er! Du er lysende!
Din kjærlighet behøves!
Hvor mange har jeg møtt som ikke har våget å stå frem slik de er og kunne vært?
Hvor mange ganger har jeg selv valgt å holde meg i bakgrunnen?
Hva skjer hvis jeg våger?
Hva skjer hvis jeg ikke våger?
Hva skjer hvis du våger?
Hva skjer hvis du ikke våger?
Allerede i tenårene innså jeg at iblant må man bare hoppe inn i en situasjon. Hvis man venter for lenge kan urotankene ta overhånd. Jeg tenkte på den som blitt kastet av en hest. Jeg hadde hørt at det var bra å sette seg på en hest så fort som mulig. Hvis man ventet for lenge kunne redselen ha blitt for stor for å våge seg opp på hesten igjen.
Når man tar et steg videre på livets veg, kommer man inn i nye situasjoner. Kommer jeg å klare meg?
Er jeg bra nok? Er jeg verdt å ta meg frem? Duger jeg? Er jeg kompetent nok? Er jeg smart nok?
Tankene kan være mange og de tankene setter fart på følelsene. Det er lett å la seg bli styrt av følelser. De kan være kraftfulle og da hemmer vi oss.
Det kan også være viktig for oss hva andre mener om oss. Hvis jeg gjør det jeg ønsker, hva skal naboene si? Eller far, svigermor, arbeidskameratene, vennene og andre som vi har lett for å la definere oss.
Tenk hvis jeg dummer meg ut? Hvis jeg tar meg frem, hvordan går det med den eller den? Det er så mye som gjør at man bygger opp mange indre hinder.
Jeg fikk på psykologutdannelsen høre at samtaleterapiens oppgave er å hjelpe folk gjennom sine indre hinder. På den måten skal en person få hjelp med å våge være sin egen potensial, være mere seg selv. Kanskje man har en drøm om noe, men ikke våger leve den. Kanskje man trenger fred, ro og hvile, og trenger å se at det er lov å ta vare på seg selv.
Hvis vi tenker oss at vi velger mellom to følelser, som er kjærlighet og redsel, og når vi reflekterer kring hva vi velger å gjøre. Hvis vi velger en retning, kan det være et viktig spørsmål om det valget er av kjærlighet eller redsel. Da kan det være kjærlighet til seg selv, andre rundt oss eller til dyr og natur.
Er jeg redd for kritikk og derfor ikke våger å trekke meg tilbake når jeg trenger det?
Er det noe jeg trenger å gjøre for meg selv for å må bra?
Våre livsvalg har også med andre å gjøre.
Hva velger jeg å investere mine penger i?
Kjøper jeg økologisk slik at vi sparer miljøen for miljøgifter?
Hvordan produseres de varer som jeg kjøper? Barnearbeide? Slavekontrakter?
Hvordan er vi mot våre medmennesker?
Jeg er for eksempel ikke den som snakker mest i en gruppe. Sitter mye å reflekterer om det som sies. Jeg lærer meg masse av å lytte. Men det finns en grense over hvor lenge man skal sitte stille å lytte. Det finns en grense der man ikke lengre kan tie stille. Den her grensen handler om å velge mellom kjærlighet og redsel. Det finns ting som er viktigere enn meg selv, da jeg må ta risikoen med de reaksjoner jeg kan møte når jeg står frem. Det kan være en til tider ensom ferd, men i det lange løpet ordner det seg. Det sier erfaringene meg.
Derfor gir jeg meg inn i helsediskusjoner i sosiale medier. Derfor gir jeg meg inn i politiske diskusjoner. Det handler om kjærligheten for de som kommer etter oss. Det handler om kjærligheten til livet på godt og ondt.
I det å stå frem med sin sannhet, kan man føle den indre styrken som også er oss. Det er den indre styrken i oss som finns under lager på lager av redsler. Man står i sin sannhet, indre kraft med begge bein godt plantet på landbakken.
Har du noen drømmer som du ikke våger å leve ut?
Hva går du og drømmer om?
Hvordan har du det?
Alle har noe å bidra med. Det handler om å finne sin egen talent, det som man har å gi. Det finns mange hverdagshelter som er underbare mot sine nærmeste. Noen er bra på å ta vare på dyr og natur. Noen er bra på å reparere biler. Andre er gode mot små barn. Noen lager god mat. Noen tar tid til å være sammen med gamle folk. Noen er bra på å møte personer fra andre kulturer. Noen rydder vekk snø fra naboen. Noen har et underbare smil som varmer de som er nær.
Du duger som du er! Du er lysende!
Din kjærlighet behøves!